Vi har ikke en samfunnskritisk posisjon, men våre stengte dører kan anses kritisk for den enkelte, kommenterer Linn Tonje Onsaker etter at Varmestua har stengt.
Vektskåla veide denne gangen tyngst for selvfølgelig å være med i den nasjonale dugnaden mot smittespredning, men også for ikke å gjøre gjestene våre en bjørnetjeneste.
Varmestua er et lavterskeltilbud for byens aktive rusavhengige som tilbyr primært matservering, men også en pust i bakken, hverdagslig omsorg og anerkjennelse, aktiviteter og sosionomtjeneste. Kanskje viktigst av alt, så tilbyr vi en kjær sosial arena for denne målgruppa. Det ser vi konkret på hvordan dagene våre ser ut, men også fordi våre gjester oppgir i brukerundersøkelser at de besøker Varmestua nettopp på grunn av det sosiale. Det er en del av deres hverdagsrutine å tilbringe noen timer hos oss. Våre gjester har vært hos oss lenge, er hos oss ofte, og vi kjenner dem godt.
Nå er alt tomt, rart, stille og annerledes. Varmestua kan ikke lenger være et sted for ansamling av mange mennesker på samme tid. Tilbake sitter ansatte og Tidgivere – frivillige mennesker som gir av sin tid – med en undrende bekymring. Hvordan kan vi i disse tider være med å ivareta «våre» som befinner seg midt i risikosonen; ikke bare i risikosonen for å bli smittet og syke, men i større risiko for overdoser, økt sosial isolasjon, ensomhet, økt rusbruk og mangel på livsviktigheter som mat og drikke. Har de det bra? Er de redde? Har de det de trenger av mat og medisiner? Er de ensomme? Har de nok informasjon om dette? Spørsmålene er mange, og ønsket om å bistå er stort. Både blant ansatte og Tidgivere som vil gjøre noe.
Vi har ringt alle våre gjester som vi har kontaktinformasjon til – bare for å stille det viktige spørsmålet «hvordan er det med deg i disse dager?». De aller fleste forstår at Varmestua er stengt, men noen lurer på om det kan være så farlig å ha åpent da? De ønsker det vante måltidet og den vante sosiale settingen. Det er der bjørnetjenesten ville kommet inn. For svaret er ja.
Vi har ikke en samfunnskritisk posisjon, men våre stengte dører kan anses kritisk for den enkelte. Selv om vi ikke kan ha dørene våre åpne, så skal vi fortsatt ivareta vårt mandat overfor byens aktive rusavhengige. Vi må bare gjøre det i en annen form enn før. Derfor har vi teamet opp med vår største samarbeidspartner; Fredrikstad kommune, nærmere bestemt etat Friskliv og mestring. Så i disse dager er vi å finne på hjul sammen. Vi oppsøker nettopp den enkelte som opplever dette som kritisk nå. Vi deler ut mat, brukerutstyr, hygieneartikler, viktig informasjon fra helsemyndighetene og smittevernsspakker. Ikke minst deler vi ut smil, omtanke og evnen til å se og lytte.
Vi ser frem til åpne dører og en mer normal hverdag igjen – inntil det så sier vi som Erna: ikke ta på hverandre, men ta vare på hverandre.
Debatt publisert på f-b.no 20.03.2020