Volden som ikke etterlater blåmerker, kan likevel gjøre mest skade

Hver dag møter vi på Krise- og incestsenteret i Fredrikstad mennesker som bærer på historier om vold og overgrep. Barn, unge, voksne, eldre, menn og kvinner.

Uansett hvem de er, er én setning like sann:

Det de bærer på, og den virkeligheten de lever i, er så smertefullt at vår egen fantasi ikke strekker til for å forstå.

Tall fra krisesenterstatistikken (Bufdir) viser at over 90 prosent av personer som oppsøker krisesenter, rapporterer om psykisk vold, mens litt over 60 prosent rapporterer om fysisk vold.

Psykisk vold er med andre ord ikke et sjeldent unntak – det er regelen.

Vanskelig å bevise

Likevel er det nettopp den psykiske volden som er vanskeligst å bevise, og ofte vanskeligst å forstå for omverdenen.

For hvordan dokumenterer man frykt? Hvordan viser man frem ydmykelser, manipulasjon og vedvarende kontroll? Hvordan kan det forklares at man er truet – ikke nødvendigvis med knyttneven, men med ordene: «Hvis du går, tar jeg livet mitt.» Eller «Ingen vil tro deg.»

For dem som lever med psykisk vold, er kroppen i konstant alarmberedskap.

Barndommens spor varer livet ut

At barndomstraumer som vold og overgrep setter dype, langvarige spor, er solid dokumentert.

Forskning – blant annet fra PATHWAYS-prosjektet – viser at slike traumer er en betydelig risikofaktor for både fysisk og psykisk helse, for legemiddelbruk og for rusproblematikk senere i livet.

Mange sitter i kroppen, i nervesystemet, i selvbildet. Konsekvensene kan være skam, skyldfølelse, forvirring og manglende tillit – både til andre og til seg selv.

For noen varer reaksjonene livet ut. Det kan være søvnvansker, tretthet, svimmelhet og konstant redsel.

Dette er ikke svakheter hos mennesker. Det er ettervirkninger av vold.

For mange stopper ikke volden når forholdet avsluttes.

Har man felles barn, er man tvunget til å forholde seg til den som utøvde volden – kanskje i mange år. For en som har levd i frykt, blir foreldresamarbeid en uendelig vanskelig oppgave. I slike situasjoner er det lett å si at «man må samarbeide for barnas beste». Men det forutsetter to trygge voksne.

Der den ene har utøvd vold, er relasjonen ikke likeverdig. For den som er utsatt, kan hvert møte, hver melding, og hver samtale trigge tidligere traumer.

Slik kan volden fortsette i nye former, skjult bak et foreldresamarbeid som systemet forventer skal fungere.

Vi må våge å se – også når det er ubehagelig

For mange handler ikke tausheten om vilje, men fordi skam, frykt og manipulasjon har lært dem at det er tryggere slik.

Derfor er det vårt ansvar å forstå at vold sjelden ser ut slik vi som vi forestiller oss den.

Den skjuler seg ikke bare i mørke smug eller i dramatiske øyeblikk. Den kan utspille seg rundt et middagsbord, i en stue, bak ei lukka dør – eller i meldingene ingen andre får lese.

---

---